Politikeren og mennesket

Sven Oftedal (1905-1948) fra Stavanger var for mange et forbilde, både som politiker og menneske. Selv om han fikk et kort liv på bare 43 år, var livsinnholdet både rommelig og engasjert – langs en rød tråd: Solidaritet og velferd for et bedre samfunn. Han var lege og aktivt medlem i Arbeideravholdslaget Frisinn, bypolitiker og særlig opptatt av folkehelse, fredsaktivist og motstandsmann, og KZ-fange og fangelege i Sachsenhausen. De tre første årene etter krigen ble han sosialminister og fikk den storslåtte betegnelsen «velferdsstatens far» som sitt ettermæle. Derfor har han nå fått sin biografi på Commentum, 70 år etter sin død.

Sven Oftedal tilhørte den namngjetne Oftedal-slekta, fra Oltedal i Gjesdal. Oldefaren Sven Larsson Oftedahl flyttet til Stavanger i 1826 med prestens påskrift: «Du har usedvanlig evner. Flytt til byen, ta utdanning og bli lærer.» Så skjedde. Farfaren Lars Oftedal ble teolog, prest, emissær, «bedehusets far», grunnlegger og første redaktør av Vestlandsposten og Aftenbladet, grunnlegger av omsorgsstiftelsen Bethania, deltok under stiftelsen av Venstre, og politiker i Stavanger bystyre og på Stortinget. Faren Lars Larssen Oftedal tok juridikum, ble andre redaktør i Aftenbladet, bypolitiker, stortingspolitiker og statsråd. Sven Oftedals bror, Christian Stephansen Oftedal: utdannet filolog, Aftenbladets tredje redaktør, bypolitiker og stortingspolitiker. Alle hørte hjemme i Venstre og hos Aftenbladet.

Sosial samvittighet
Allerede i unge år viste Sven Oftedal hvilken retning han selv ville gå: «Samfunnet er vårt ansvar. Vi må rette opp skjevheter og bryter lenker.» Mottoet fulgte han i første omgang opp og tok legestudiet i Oslo og opprettet praksis på Storhaug, Stavangers østre bydel. Der fikk han de beste skussmål – «det e kjekt å gå te doktoren» – og her kostet besøkene hos doktor Sven ikke så mye. Han ble omtalt som rolig, sindig og behagelig. Sosiallegen Sven Oftedal fulgte opp med undersøkelser om boforholdene i byens fattigstrøk. Han publiserte avisartikler og brosjyrer som fanget folks oppmerksomhet omkring sosiale skjevheter i byen. Således var han også folkeopplyser. De siste årene før 1940 jobbet han med planer om «et samvirke av leger», planer som ikke ble realisert på grunn av krigen. Hvis totalavhold er forbilledlig, så ga han dette løftet under legestudiet, et løfte han aldri brøt. 
Frisinn var et viktig sted for ekteparet Mette og Sven Oftedal. Her holdt de foredrag, deltok på kurs, arrangerte tilstelninger, stevner og utflukter. Aktiviteten var også stor innen idrett. Frisinn var i alle år, etter stiftelsen i 1909, et verksted både for kultur og politikk – et sted å være og et sted å engasjere for sosiale reformer. Sven Oftedal deltok ikke bare på dugnader når noe skulle gjøres, men bidro også økonomisk da Hia-hytten ble bygget i Madland.

Bypolitiker og folkehelse
Sven Oftedal meldte seg inn i Arbeidernes Ungdomsfylking og Arbeiderpartiet i 1927-1928. Partiet hadde da tatt avstand fra sovjetkommunismen og Norges Kommunistiske Parti, og studenten Sven Oftedal hadde fått sin skolering i studentbevegelsen Clarté og den akademiske organisasjonen Mot Dag. Den aktive sosialismen var tema. Dette tok han med seg da han stilte opp for Arbeiderpartiet ved valget i Stavanger. Han ble innvalgt og gjenvalgt til bystyret for to perioder, 1934-1940, med flest stemmer sammen med parti- og Frisinn-kollega dr. Eyvin Dahl. Politikeren Sven Oftedal var ingen barrikadestormer, men deltok med stort engasjement i diskusjonene om folkehelse – saker om arbeid, bolig, helse, edruskap og folkebad. Opprettelsen av Vaulen badeplass var et resultat av godt samarbeid med broren Christian S. Oftedal, som i 1938 var både redaktør, bypolitiker og leder av Friluftsrådet.

Fredssaken og solidaritet
Midt på 1930-tallet var fascismens frammarsj i Europa kommet langt. Den spanske borgerkrigen ble innledet av general Franco og varte i tre år, 1936-1939, godt hjulpet av Hitler og Mussolini. Sven Oftedal var blant de første i Norge som opprettet Spaniahjelp, tidlig på høsten 1936, senere kalt Norsk Folkehjelp. Den lokale interessen var stor, med opprop og fakkeltog med 15.000 demonstranter i byens gater. Fredssaken mobiliserte brede lag av folket. Sven Oftedals appell ble i sin helhet trykket i «1steMai». Oppropet ble fulgt opp med hjelpesendinger og gjensidig informasjon mellom Stavanger og krigsfronten i Spania. Spaniahjelpen ble raskt utvidet da den nasjonale Spaniakomiteen ble opprett samme høst. Arne Garborgs teser om «Strid for fred» og Arnulf Øverlands historiske dikt «Du må ikke sove» hadde gjort jobben. Engasjementet stoppet ikke der heller: Solidariteten med det spanske folk toppet seg da det svensk-norske samarbeidet lykkes med å bygge et sykehjem og fire barnehjem i Oliva på den spanske østkysten, med plass til 700 barn. 
Sven Oftedals sosiale og politiske samvittighet fortsatte. Han fryktet storkrig da Tyskland invaderte Østerrike og Tsjekkoslovakia i 1938 og Stalin-Hitler-pakten ble inngått i august 1939. Den unge legen Sven Oftedal, pasifisten og militærnekteren fra 1920-tallet, ante ufred og fare. Han organiserte et opprop i Stavanger for å starte en folkebevegelse «For et nytt Europa». Sammen med rektor Ole Fredrik Olden forfattet han et to-siders maskinskrevet brev til Stortinget – med de kraftigste formaninger og oppfordringer. Krigen kom, også til Norge, og vi minnes Sven Oftedals kamerat Trond Hegna, «Ingen nordmenn til salgs», som også ga tydelig beskjed når man skulle foreta politiske valg.

KZ Sachsenhausen
Sven Oftedal meldte seg som motstandsmann da Norge ble okkupert i 1940, og hjalp til med transportorganisering og flukt til Sverige. Den tyske mistanken mot Sven Oftedal var berettiget: Han ble arrestert som gissel tre ganger før han ble sendt til Grini og dernest til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, fra 4. mars 1943. Han måtte forlate kone og tre barn. Her i Sachsenhausen var han fange i arbeidsleiren og fangelege i den samme dødsleiren. Det skulle bli 26 måneder i den dypeste fornedrelse, elendighet, mishandling, sykdom og død. Opplevelsene gikk inn i kropp og sinn på den 37 år gamle stavangermannen. Oppholdet i fangeleiren satte selvsagt sine spor. Fange 61451 fikk også opplevelser som fangelege. Erindringsbøkene om Sachsenhausen etter krigen er mange, kanskje er Sven Oftedal den personen som er blitt løftet høyest. Han fikk blant annet ansvar for 11 jødegutter som han reddet fra døden (Saul Oren-Hornfeld, 2005, Wie brennend Feuer). Både Sauls bok og filmen som senere ble laget om guttene er historien om flere års flukt og menneskejakt i Polen, arrestasjonen, selektering på rampen i Auschwitz ved dr. Mengele og Himmler, og ikke minst eksperimentene med injeksjoner for å finne den rette medisinen mot gulsott som tyske soldater ble rammet av under krigen. Dyreforsøkene var blitt avlegs når man hadde friske jødegutter. Dette ble Sven Oftedals bord og han kom til å gjøre en forskjell mellom liv og død. Mer enn 2000 nordmenn fikk også erfare hans diplomatiske egenskaper, Einar Gerhardsen var en av dem. Hans menneskelige evner var såpass godt utviklet at han nærmest ble sjefslege i leiren. Han påtok seg arbeid 16 timer i døgnet. Odd Nansen: «Det er neste ikon-glans over bildet av ham, som stadig dukker fram av mylderet. Stille, utrettelig og ukuelig, selv bare skinn og ben til slutt, går han omkring blant fangene og hjelper og lindrer, dag og natt, først på Grini, så i Sachsenhausen.» Besøkende på minnestedet Sachsenhausen kan i dag gjerne spørre om Sven Oftedal, men får til svar at man her bare bruker fornavnet «Sven».
Krigens slutt og De Hvite Bussene hjem. Hamburg var det første stoppestedet hvor Sven Oftedal nok en gang tok initiativ: Han bygget sykehus for krigsfanger. Han kom hjem til Norge i mai, men kun for noen få dagers hvile – før han meldte seg til tjeneste til fangeleiren Drevsjø ved Mosjøen. Jugoslaviske og russiske krigsfanger hadde behov for hjelp.

Sosialminister for velferdsstat
Kommende statsminister Einar Gerhardsen var aldri i tvil om Sven Oftedal tilhørte «den innerste kretsen». Han ble umiddelbart utvalgt blant de fremste som skulle bygge landet og utvikle visjonene i blåboka «Framtidens Norge». De to ble kjent i AUF-tida på 1920-tallet, blant annet under parolen «det brukne gevær». Statsminister Gerhardsen: «Sven Oftedal var som skapt som sjef for sosialdepartementet.» Partisekretær Håkon Lie ville endog ha Sven Oftedal som statsminister.
Man kan diskutere i det vide og brede hvilken sosialisme regjeringen og Sven Oftedal stod for etter krigen. Mest nærliggende er betegnelsen «den demokratiske sosialismen», på avstand fra den revolusjonære leninismen og proletariatets diktatur. Sven Oftedal var ingen ideolog som stod i kampen om den rette lære. Han deltok i regjeringens kollegium og var der først og fremst praktiker og pragmatiker. Oppdraget han fikk i regjeringen var omfattende: Han skulle være samfunnsbygger. Denne jobben gjorde han også til fulle, daglig fram til klokken 22.30, da han som sistemann slukket lyset i regjeringsbygget. Han ble fadder for mange lover og rettigheter, og han løftet mange sosiale steiner som det filantropiske Venstre hadde lagt på plass opp gjennom historien. Sven Oftedal utvidet sosialradikalismen til rettigheter.
En samordnet Folketrygd var målet, politikken dit ble mangslungen. De viktigste lovene var universell barnetrygd og alderstrygd, uten behovsprøving. Krigspensjon for sjømenn. Ferieloven ble utvidet til tre uker. Arbeidsdirektoratet ble opprettet og fulgt opp med en aktiv sysselsettingspolitikk, «hele folket i arbeid» under gjenoppbyggingen. Norsk Tipping ble opprettet for å skaffe penger til forskning og idrett. På Bakkebø i Rogaland ble det bygget et såkalt åndsvakehjem for 500 personer, både en sentralinstitusjon og et mønsterhjem i nordisk målestokk. Regjeringen tok videre økonomisk ansvar for nesten utallige samfunnsområder som skulle bli til en samordnet trygdemelding. Det politiske grepet ble kalt statskapitalisme. Sven Oftedal videreførte også to saksområder fra 1930-tallet: Edruskap og offentlige fond til beste for en meningsfull fritid. Han hadde særlig ungdommen i tankene. Dette ble også vellykket – sammen med idrettspolitikeren Rolf Hofmo. Det koster penger å drive fordelingspolitikk ved siden av det private næringsliv. Lønnsstopp og lønnsnemnd var ett av grepene regjeringen tok for å skape balanse i statens regnskaper. 
Derfor er Sven Oftedal blitt kalt «velferdsstatens far», selv om livet stoppet opp etter et hjerteinfarkt sommeren 1948, og selv om Stortinget vedtok Folketrygden 20 år senere i 1966. Ole Fredrik Olden: «Han var en lynende intelligent og kunnskapsrik person som praktiserte sine tanker i nær kontakt med virkeligheten. Han bygget samfunnet, først og fremst for å gi lysere kår for dem som sitter på skyggesiden.» Verken mer eller mindre.

Thor Geir Harestad

Om kronikkforfatteren:

Thor Geir Harestad (f. 1949) er utdannet sosiolog fra UiO. Han har vært lektor i Rogaland fylkeskommune 1979-2016, og på Randaberg videregående skole siden 1985. Han har også vært ansatt som redaktør og journalist samt folkevalgt politiker i Randaberg kommunestyre, 2003-2019. Etter fem sjakkbøker har han publiserte følgende fire bøker: Fra graslyng til millionbedrift – jubileumsbok om Randaberg Idrettslag 75 år (1999). Triumf og tragedie – om NS-minister Gulbrand Lunde (2012). Grønne marker og gule blader – om Randaberg kommunes politiske historie 90 år (2013). Styring og ledelse – om visjon, kunnskap og roller i utdanningspolitikken (2015).

Forlagshuset Commentum

Legen. Kameraten. Mennesket. Sven Oftedal - en historie om solidaritet og velferd

Format: 15 x 21

Innbundet med smussomslag

266 sider, rikt illustrert

Kr. 398.00