Så gikk strømmen. Stearinlys ble tent, og han tok frem en bok. Etter en stund kjedet han seg, og tenkte at jeg ringer en eller annen. Telefonlisten kom opp, men han fant ingen som han vurderte som så nær at han kunne ringe dem en sen kveld. Plutselig følte han seg ensom. Dønn ensom. Han hadde altså en strømløs kveld funnet ut at han ikke hadde noen nære venner. Han var ensom, smådeprimert, og han følte at livet hadde sakte og umerkelig sneket seg vekk fra han.

Mange mennesker i Norge føler seg ensomme. Anslag tyder på at mer enn 70.000 nordmenn sliter med ensomhetsfølelse. De fleste er enslige, men også mennesker med mange personer rundt seg, opplever ensomhet. Ensomme mennesker føler seg ufrivillig alene, og savner nære og fortrolige de kan dele tanker og følelser med. Ensomhet øker også sannsynligheten for somatiske sykdommer, depresjon og demens. Noe som er en tragedie for dem som rammes, og en stor utfordring for samfunnet. Dette til tross for at vi aldri har vært mer elektronisk tilgjengelige for hverandre 24/7.

Ensomhet er altså en folkesykdom som oppsto lenge før koronaen kom til verden. Men det er ingen tvil om at pandemien har forsterket manges ensomhetsfølelse og brakt mange nye ut i ensomhet. Manglende besøk, shopping, køståing, kafeer, kino, eldresenter etc. gjør at de sosiale arenaene er sterkt begrenset. I tillegg vet vi ikke når pandemien ender. Uvisshet har aldri vært av det gode og sliter på manges sinn.

Det er for mange skamfullt å være ensom. Noen parkinsonister, flaue over egen sykdom, sitter og rister inne i sine skap og blir dermed ensomme. Slagpasienter synes det er flaut å vise seg ute blant folk. Å fortelle at man har angst eller er deprimert, er heller ikke noe sjekketriks av dimensjoner. Mange av dem forblir derfor ensomme, og dermed garantert ikke bedre av sine plager. Ensomhet er noe man holder munn om.

Å være ensom betyr for de ikke ensomme, at det er noe galt med deg eller meg. Det er jo bare å komme seg ut og treffe folk! Skjerp deg! Men nå kommer ingen av oss ut. Dermed får noen og enhver av oss en viss følelse av hvordan det er å være ensom.

Aftenposten kunne fortelle før koronaen at flere pub’er i Oslo åpner tidlig, og hver dag kommer enslige mennesker for en pils eller kopp kaffe. Målet for de fleste er at de på denne måten søker å være del av et fellesskap. Ofte et taust fellesskap, men dog et fellesskap. Etter et egenhendig sveip på noen av Oslos brune vannhull, var det flere menn som satt alene i timevis med en halvliter. Ingen avis. Ingen bok. Bare satt der. Lykkelige? Ensomme? Ikke godt å si, men ensomhetstanken er nærliggende.

Heldigvis har Regjeringens Folkehelsemelding tatt tak i problematikken:

Psykiske helse skal bli like viktig som fysisk helse i folkehelsearbeidet. Vi skal mobilisere for å forebygge ensomhet, senke terskelen for fysisk aktivitet i befolkningen og hindre at barn og unge begynner med tobakk. Eldre skal ha mulighet til å delta i arbeids- og samfunnsliv.

– En viktig del av mennesket har ofte blitt glemt i folkehelsearbeidet. Nå likestiller vi fysisk og psykisk helse. Det er like sunt å være en del av et fellesskap som å slutte å røyke. Det er like sunt å ha en jobb å komme til som det er å sykle dit. Derfor legger vi i dag fram tiltak for å forebygge ensomhet og tiltak for aktiv aldring sammen med tiltak for å øke den fysiske aktiviteten og redusere tobakksbruken. Ensomhet er et stort samfunnsproblem, uttalte helseministeren i 2015.

Men fortsatt har vi en lang vei å gå.

La oss skue ut over vår egen navlegrop og se vestover. Mot England, hvor de kanskje ikke tok koronaen på største alvor i starten, men hvor de der imot har tatt ensomhetsproblemet svært alvorlig. Forskning i England viset at mer enn 9 millioner mennesker føler seg ofte ensomme, og rundt 200.000 eldre mennesker har ikke hatt en samtale med en venn eller slektning siste måned. Opptil 85 prosent av unge funksjonshemmede voksne - 18-34 år gamle - føler seg ensomme. Og dette er tall før koronaen slo til. Dette har medført at regjeringen har lansert en egen ensomhetsstrategi med en ansvarlig statsråd.

Utad har vi aldri virket lykkeligere i Norge. På FB overstrømmes vi av positive bilder. Ikke så rart, da vi har mye overskudd når vi er som lykkeligst når vi endelig ankommer hytta, syden eller er i party. Sol, fulle glass, ferier og andre lykkestunder festes til mobiltelefonen og deles raskt. Bloggerne promoterer sine kropper med bokstavelig talt sprekkeferdig stolthet, samtidig med de siste innkjøp, som ikke er innkjøp, men varer de har fått. Kjendisene, selv etter å ha møtt flere vegger og nye partnere, flasher kjærlighetsbarnet og viser samtidig frem sine egne nyinnkjøpte, hvite smil.

I tillegg trekker «alle» til fjells i påsken og «alle» vasser i familie i julen. Stereotypiene er mange. Media fyrer opp under alt dette og gjør ikke situasjonen lettere for dem som føler seg ensomme. Derfor er det litt underlig å tenke på landets høye sykefravær, og at antall unge uføretrygdede hele tiden stiger. I verdens lykkeligste land.

En som er opptatt av ensomhet er legen Gisle Roksund. Han uttalte til VG at:

– Dødstallene i Norge stiger markant i og etter julen, og ensomhet er blant årsakene. Det viser tall fra SSB. I desember 2009 døde 3713 nordmenn, mot 3125 i september samme år.

Han opplyser at gode sosiale nettverk, vennskap og familiebånd er viktig for helsen.

– Store undersøkelser viser at dette er viktigere enn både høyt blodtrykk og røyking. Ensomhet disponerer for nær sagt alle typer sykdommer og plager, alt fra tristhet, angst og depresjon, til fysiske sykdommer som hjerte- og karlidelser, sier Roksund.

Altså er vi så sykt lykkelige at mer enn 70.000 nordmann føler seg ensomme. Og dette er før koronaen slo til.

I USA under president Barack Obama, ble doktoren Vivek Murthy utpekt til nasjonens øverste ansvarlig for folkehelsen. Han måtte håndterte alvorlige problemstillinger som Zika-virus, stoff-/alkohol-avhengighet og fedme under Obama. Men han satte også fokus på en stille krise: det økende antall enslige i USA. Et problem som han mener kan bli en trussel for landets helsetilstand. Doktor Murthy hevder at nye data rundt ensomhet viser at dette er mye mer utbredt enn tidligere antatt. Han mener at teknologien har blitt en erstatning for personlig kontakt, og at dette er skadelig for mange mennesker. Samtidig påpeker han at maskulinitets-kulturen gjør at menn risikerer mer ensomhet enn kvinner. Menn skal ikke vise følelser i samme grad som kvinner og heller ikke gi uttrykk for ensomhet. Murthy mener at ensomhet kan redusere levetid på lik linje med femten sigaretter pr. dag.

La oss bruke noe av det som kan gjøre oss ensomme; nemlig teknologien. Et søk på «hjelp ensomhet» på internett ga mer enn 600.000 treff. Her står det altså ikke på viten eller mangel på inspirasjonskilder. Men la oss «skippe» disse 600 000 velmente rådene, og heller tenke oss litt godt om som leg og ikke lærd. Hvilke råd vil jeg gi til en ensom person dersom han eller hun spør? Ikke lett, men her kommer de allikevel. Omtrent som fjellvettreglene:

1) Innse at du er ensom og at du må ha hjelp.

2) Du må snakke med noen. Sannsynligvis har du ingen nære venner. Men kanskje du har en kollega som du tror du kan stole på, eller en annen person i samme kategori. Dette er lavterskel-tilbud hvor du kanskje bare har en eller noen få samtaler. Husk, de skal ikke adoptere dine problemer.

3) Fastlege. Her kan roten til alt godt starte. Fastleger er vant til å snakke med personer som sliter, og de følger opp med flere samtaler.

4) Psykolog/psykiater. Ikke så lette å få tak i, men sats på at fastlegen får deg inn, og at du får en god samtalepartner.

5) Kjekke og greie råd. Tro ikke på alle de kjekke og greie råd som florerer på nettet. Ikke anklag deg selv dersom du ikke får noe ut av dem. Livet er ikke alltid så enkelt.

6) Hjelpetelefoner. Disse finnes det mange av. Velg en seriøs organisasjon. Ring og be om hjelp. Ikke vær redd for å kontakte dem jevnlig.

7) Organisasjoner. Mange organisasjoner trenger frivillige. Der treffer du folk som ofte er åpne og inkluderende, og dere kan sammen utføre frivillighetsarbeid.

8) Nabo. Det er alltid en i nabolaget som trenger hjelp med et eller annet. Hjelp han/henne. Kanskje vedkommende kan hjelpe deg også.

9) Raske løsninger. De finnes ikke. Men problemet ditt kan allikevel løses, men ting tar tid.

De ensomme vet at det er ensomt å være ensom. Mange ensomme er utad ikke ensomme, fordi de har mange rundt seg. Allikevel føler de seg ensomme. Ensomme kan bli syke av sin ensomhet. Dette vet helseministeren. Den engelske regjering likeså. Barack Obama skjønte dette for lenge siden. Trump vet det sannsynligvis ikke. Alle hjelpeorganisasjonene vet at ensomhet kan fremme sykdom og død, fordi de treffer så mange ensomme via sine hjelpetelefoner.

Det er altså mange som vet, og da står det igjen kun ett spørsmål:

Hva gjør du og jeg nå?