Kunne det være slik at jeg etter siste Moskva-besøk hadde en rubel eller to til overs? Kunne det hende det lå en mynt eller tre i bukslommen som vaskemaskinen ikke hadde fått riktig tak i, og som fremdeles var gangbar mynt? Kunne mynter og "smårusk" bli til en seddel – på en, to, tre 10 rubler – uten at jeg en gang visste det? Kanskje. Undrenes tid er ikke forbi, og selv om rubler i Norge er omtrent like langt som øst er fra vest, er det er forsøk verdt.

Altså en rubel der, noen kopek der, tre der og fem der... Det blir fort penger av slikt, og jo flere lommer, jo flere rubler og kopek. Det hele blir til slutt som en sparebøsse til neste ferietur.

En lørdag ettermiddag la vi veien om Arbat. Metroen tok oss de få stasjonene til et stopp med det flotte navnet Arbatsky. I mitt stille sinn oversatte jeg det til "arbeidssky".  Vel oppe på prospektet var vi der, og Arbat lå for våre føtter. Visst hadde vi i norske media lest om Arbats barn og det som både større, mektigere og viktigere var, men nå stod vi der, overlatt til oss selv, midt i Moskvas hippeste gate og visste plutselig verken ut eller inn. Arbat er i dag som en moderne del av Grünerløkka, helt uten filter og forvarsel.

Det var stille på ettermiddagen. Så stille at ikke en fordrukken moskovitt lot seg gjenkjenne. Så stille at det eneste som åpnet sine dører og vinduer mot skuelystne nordmenn, var et ubestemmelig antall elektroniske butikker med spillkonsoller, det ene billigere enn det andre. Og kaffehuset Starbucks med liter- og bøttevis med kaffe. "Godt å ha", som Øystein Sunde ville ha sagt. Det var minus 3 grader.

Men så plutselig, midt oppe i dette, et shoppingsenter med varer fra Asia, fra India, Pakistan … Krydder, te, klær … – Gode priser, lover den indiske damen fra Radjastan. Hun har vært i Russland i over 20 år og behersker alle målføre; urdu, engelsk og russisk. Nå tar hun oss med bak forhenget og vil vise oss gode varer fra India. – Ikke kjøp noe. Bare se! Coming from Radjastan …

Så ble det likevel et sjal i en slags kashmirull, en pose te og noe annet krims krams. Men hva gjorde det? Vi hadde plenty med rubler og var på Arbat.

Så led det mot middagstid for to omreisende nordmenn. Den ene restauranten etter den andre bød på de herligste retter – rødbetsuppe, svin, biff … pasta … mat i lange baner og en uendelighet av oppdekning og service for den som vil ta til seg av livets goder.

Et stykke nede i gaten fant vi en egnet restaurasjon. Først en kikk på menyen. Bare godsaker. Fisk for den som vil ha det. Og kjøtt for en som ikke er vegetarianer. Og poteter i like varianter til begge med mye annet snacks og tilbehør. Har du rubler mangler du ikke noe.

– Velkommen og sitt ned, sier kelneren. Han byr på drikke, på vennlighet og god mat. Vi bestemmer oss, og kelneren slår over på svensk. Han forteller om en oppvekst i Tyrkia, om arbeid innenfor turisme hvor han lærte språk, om bryllup og om sin russiskfødte kone. Alt i en omgang før hovedretten er bestilt, og vi visste mer om han enn om noen annen på Arbat denne søndagen. Slik er det. Kommunikasjon kalles det.

Så satt vi der. Gode og mette. Litt is på toppen gjorde den absolutte susen, og vi kunne med hele vårt hjerte kalle det for en søndagsmiddag. Det var lang vei hjem, og beina ville knapt bære oss tilbake til Metroen og stasjonene til vårt hotell. – Taxi? – spurte vi kelneren. – I fix you a nice price! svarte han raust.

Etter noen minutter svingte bilen opp midt på Arbat, klare til å ta oss gjennom de ulike prospektene til vårt hotell i utkanten av byen. 450 rubler for 25 minutter med bil i den mørke Moskva-kvelden hvor vi ikke kjente «hverken mann eller mus», er vel anvendte penger. Da vi kom frem til Prospekt Mira 150 nikket sjåføren og var vel fornøyd..

Vi hadde begge noen rubler til overs.

Jørn-Kr. Jørgensen